BBC

Det å velge London som reisemål, var for min del et veldig enkelt valg. Mulighetene vi hadde var London, Barcelona, München, Paris eller Athen. Og ettersom jeg ikke kan skryte så mye av tysk ferdighetene mine, historie ikke er favorittfaget og jeg verken kan spansk eller fransk var London egentlig det eneste stedet jeg hadde lyst til å dra. For meg var det egentlig to fluer i en smekk, både engelsk og mediefag. Score.

Selv om mediene i dag har blitt ganske så internasjonale, møtte vi allikevel Englands tolkning av både aviser, reklamer og tv. Dette var jo så klart noe vi møtte uansett hvor vi befant oss, og det er noe man ikke kan unngå å legge merke til når man er på utenlands reise. (Ihvertfall ikke hvis du har media ;)) Men den største medie-opplevelsen jeg hadde i London var turen til BBC.

Hele opplegget var veldig seriøst, og man måtte gå igjennom sånn sikkerhetskontroll man møter på flyplassen! Allikevel var de som jobbet der veldig useriøse. Med det mener jeg at de hadde humor da.. ikke at de tok jobben sin useriøst.

Det første som skjedde var at vi fikk en presentasjon om alt de drev med. Så «live-sendinger» av de forskjellige delene av lokalet, der folk jobbet. Så fikk vi en omvisning. Det var et helt sykt stort bygg. Med mange trapper. (Og kondisen min gjorde det ikke så mye bedre.. ) Det var gøy å se at folk hadde innspillinger i de forskjellige studioene! Vi ble også fortalt historier om hvordan studioene kan forvandles etter kundens ønske, der de for eksempel maler gulvet hver dag, for så å skrape det av igjen på kvelden. Sykt. Vi fikk også prøve oss som «værdamer» foran bluescreen, i tillegg til å være med på «egenproduserte» nyheter og quiz-show.

Selv om besøket ikke varte så lenge, føler jeg at vi fikk mye ut av tiden. Jeg hadde en super dag, og lærte mye. Så dersom du noen gang skal forville deg til White City, burde du ta turen innom. Det er verdt det. Kors på halsen!

Synnøve.

THE TRUEMAN SHOW

Originaltittel: The Truman Show
Nasjonalitet: Amerikansk
Sjanger: Drama
Sensur: 11 år.
Produksjonsår: 1998
Spilletid: 1 time 43 minutter
Regi: Peter Weir
Med: Jim Carrey, Laura Linney, Edd Harris

I korte trekk handler denne filmen om en person, som uvitende om det selv, er underholdning for hele verden. Dette skjer ved hjelp av skjulte kameraer inne i et studio så stort at det kan sees fra månen. Trumans fødsel ble vist på live tv, og han har siden den gang vært en underholdningskilde tjuefire timer i døgnet. Når denne filmen tar sted har filmingen forekommet i nesten tretti år.

Det som vekker min interesse ved denne filmen er dens symbolikk i forhold til det bibelske. Jeg har dermed valgt å ta utgangspunkt i problemstillingen: «Hvilken rolle har produsenten ovenfor Truman, i forhold til hva en eventuell Gud har for menneskeheten?»

HANDLINGEN
Selve handlingen foregår i en nokså normal by i Amerika. Hovedpersonen Truman Burbank lever sammen med sin kone, Meryl, i et middelklasseliv bestående av nok så normal hverdag. Forskjellen mellom han og alle andre menn i Amerika, er at Truman er verdenskjent. Uten selv å vite det. Livet hans er et samfunn bestående av skuespillere og over femtusen skjulte kameraer. Slik har livet hans alltid vært. I tretti år har personer verden over, blitt underholdt av Trumans liv, som blir vist uredigert på skjermen tjuefire timer i døgnet. Vannet, sanden, husene og ikke minst menneskene som bor der er kun et produkt, en falsk fremstilling. Alt er uekte. Alt unntatt Truman. I filmen møter vi denne hovedpersonen som etter et helt liv i rampelyset, begynner å få en mistanke av noe. Dette blir starten på Trumans jakt etter noe. Nemlig sannheten.

DRAMATURGI OG OPPBYGNING

I starten av filmen møter vi skuespillerne. De snakker om deres liv i Seahaven. Dette blir fremstilt mer som en dokumentar, der filmingen er naturtro. Videre i filmen møter vi Truman, der oppstår det situasjoner som gir oss som publikum usvarte spørsmål. Hvem er Lauren? Hvorfor vil han til Fiji? Hvorfor kjøper han kvinnemagasiner? Hvor er faren? Hvorfor har han vannskrekk? Etc. Deretter begynner filmen å bygge seg opp. Gjennom et flashback får vi svar på spørsmålene. I det Trumans far kommer tilbake i serien er det en spenningstopp, og et klart avspark inn i komplikasjonsdelen. Det første tegnet vi som publikum ser, er en lyskaster som faller ned fra «himmelen.» Deretter kommer det punktet der Truman begynner å få mistanke. Det skjer når han sitter i bilen, og radioen kommer på feil frekvens. Fra dette punktet begynner han å bli mer oppmerksom på ting som skjer rundt han. Vi ser hvordan han studerer bryllupsbildet, og oppdager at Meryl holder jugekors. Denne hendelsen fører til at han forteller Marlon om opplevelsene. Marlon tror da han klarer å roe Trumans tanker, noe han kanskje også klarer en liten stund. Men dagen etter oppdager Truman hvordan statistene i byen gjennomfører de samme hendelsene gjentatte ganger. Som hvordan en bil, en syklist og en mann med blomster, gjentatte ganger går forbi huset i samme rekkefølge.

trykk for større bilde

Dette gjør at Truman vil flykte. Han kjører bilen, som Meryl sitter i, over broen. På dette tidspunket har han klart å tråkke over en grense som lenge har hemmet han, nemlig vannskrekken. Dette er også veldig symbolsk for resten av handlingen. På andre siden av broen har det vært en eksplosjon i et atomkraftverk. Truman må stoppe bilen for å snake med en av politimennene. Denne politimannen avslutter samtalen ved å si: «Good bye, Truman» Dette er hva jeg vil si er vendepunktet mellom mistanke og bekreftelse. Etter denne hendelsen bygger filmen seg raskt opp. Hjemme igjen begynner Meryl og Truman å krangle, dette starter med at Meryl, ved hjelp av skjult reklame anbefaler Truman i å velge en bestemt type kakao. Tydeligvis var ikke reklamen skjult nok, så Truman gjør narr av henne og spørr: «Hvem er det du snakker til?» Dette fører videre til at de blir voldelige. Da skriker Meryl: «Gjør noe!» Dette er siste dråpen som gjør at høydepunktet i filmen starter. Dette utløser vendepunktet, the point of no return. Dette skjer når Truman forsvinner, og hele byen starter en leteaksjon. Klimakset skjer når han blir funnet på havet, og Christof setter i gang full storm. Filmen går inn i resolusjonsdelen i det Truman møter veggen, og velger å forlate Seahaven. Vi ser at denne filmen ikke er delt inn i en tradisjonell dramaturgi. Vanligvis ville resolusjonen startet før, der vi ville sett en løsning på problemet. Denne filmen slutter rett etter klimakset, og slutten er det vi kaller en åpen slutt.

HVEM ER SKAPEREN?
Det første som slår meg, er filmens tittel, og hovedpersonens navn: Truman. True- man. Sannhetens mann. Dette riktignok fordi han er den eneste som er virkelig, den eneste som er sann. I tillegg ser vi at stedet han bor i heter Seahaven. Deler vi det opp finner vi ordene «Sea» og «Haven». Sea betyr hav, og haven betyr tilfluktssted. Tilfluktssted-fra-havet. Det er et passende navn ettersom Truman har vannskrekk. Det siste, men kanskje viktigste navnet er produsenten Christof. Christ som i Jesus Kristus, Guds sønn.

Christof sier i filmen «Man aksepterer den verdenen man blir representert for.» Er dette tilfellet? Han har fullstendig kontroll over Trumans hverdag. Hvem han møter, hvem han ikke møter, hva som skal skje og ikke skje. Til og med været ligger i Christofs makt. Men allikevel ser vi at Truman til slutt klarer å bryte mønsteret. Hvis man ser hele filmen i en bibelsk sammenheng, kan vi spørre oss selv om Christof har samme rolle som vår Gud. Er det slik at Gud har en påvirkningskraft ovenfor oss, som gjør at vi ikke har mulighet til å ta valg selv?

Vi ser at Truman forelsker seg i Lauren. Allikevel er det Meryl han gifter seg med. Hvorfor det? Fordi Christof bestemmer. Men hvem er egentlig skaperen? Er det vi som lever på jorden, som skaper vår egen verden. Eller er det Gud som tilrettelegger alt for oss. På samme måte kan vi spørre om det er Christof som styrer Trumans liv. Ja, men nei. Truman klarer til slutt å trosse "skaperen" Hvorfor det? Hvorfor klarer han å bryte ut av noe som er tilrettelagt for han etter punkt og prikke. Jeg tror det er fordi vi mennesker har en nysgjerrighet og en tiltrekning til sannheten. Vi er egoistiske skapninger, og ønsker selv å regjere i egne liv. Jeg tror at Truman har et ønske og en viljestyrke i likhet med alle andre, som gjør at han vil bryte ut av det systemet han er en del av. Dette er selv om han ikke er klar over den situasjonen han er i, allikevel er det et instinkt. En maktkamp mellom Trueman og Christof.

En alternativ bibelsk synsvinkel er slik John Meyers fremstiller det. Han mener at man kan se hele filmen som en moderne verson av historien om Adam og Eva. Der Adam er Truman. Gud prøver å hindre Adam i å entre Edens hage, ettersom Adam spiste fra feil tre. Gud plasserer et brennende sverd foran inngangen, slik at Adam, Eva og senere generasjoner ikke skal kunne passere. Dette symboliserer Christof som ved hjelp av få tastetrykk kan skape full storm, for å hindre Truman fra å forlate Seahaven. Guds fiende, Satan, liker å fremstille det som Adam lengtet etter å bli fri fra Guds kontroll. Og at Gud og Adam egentlig ikke har noe forhold, annet enn at Gud bruker Adam. Hvis man ser det i den sammehengen, kan man tenke seg at Satan er publikum. Publikum som ser Guds kommanderende adferd ovenfor Adam, eller Christofs ovenfor Truman.

FILMMUSIKK

Lyd er et av de virkemidlene som etter min mening har blitt vel brukt i The Truman Show. En tommelfingerregel sier at den beste filmusikken er den som ikke høres. Den skal kun understeke en stemning. Dette har vært et godt virkemiddel for produsentene av filmen, ettersom de ikke kan plassere et kamera inni Trumans hode, kan de uttrykke følelsene ved hjelp av musikk. Dette gjelder da både for de som produserer tv showet, men også de som står bak filmen.
Når vi for første gang blir presentert for Truman, spilles det glad, men helteaktig musikk i bakgrunnen. Dette underbygger de påstandene skuespillerne kommer med, i tillegg til at det lager en fin stemning. Se første scene HER. Det er også scener der filmmusikken er tydelig understreket. Et konkret eksempel er i det øyeblikket Truman møter igjen faren, da ser vi en pianist spille bakgrunnsmusikk i studioet.

ETTERTANKE
Jeg synes denne filmen er veldig underholdene, i tillegg til at den har så mange underliggende temaer. Jeg er sikker på at alle mennesker har tenkt tanken selv. "Hva om jeg blir overvåket nå.." Så denne filmen setter på mange måter lyd og bilde på det som for mange er en stor frykt. En annen ting jeg liker ved filmen er at den er så spesiell. Oppbygningen og dramaturgien er langt unna det vi kan kalle en klisje, dette gjelder da også handlingen! Jeg vil anbefale denne filmen på det sterkeste, og oppfordrer folk til å se etter skjulte ting i filmen. Jeg har nå sett den tre eller fire ganger, og hver gang jeg ser den på nytt oppdager jeg nye ting. Her har produsentene har gjort en ufattelig god jobb! Filmen har også ifølge wikipedia vunnet flere priser, deriblant på 56th golden globe awards, både "best actor", "best supporting actor" og "best original score", i tillegg til en rekke andre priser.

Synnøve

Oppgaver 11. januar

Hva er de viktigste forskjellene og likhetene mellom journalister, reklameskapere og kommunikatører? (Stikkord: Arbeidsoppgaver, type tekster, mandat/rolle i samfunnet og oppdragsgivere.)

Journalister, reklameskapere og kommunikatører har alle viktige roller innenfor mediebildet. Man kan si at fellesnevneren for disse yrkene er å videreformidle informasjon på en eller annen måte. En journalist videreformidler informasjon ettersom hva eller hvem vedkommende skriver for. På samme måte har reklameskapere som jobb å videreformidle informasjon om et spesifikk produkt eller den tjeneste. Dette gjelder også for kommunikatører som har som jobber med informasjon og samfunnskontakt for en eventuell bedrift.

Forskjellene mellom yrkene er at de formidler forskjellig type informasjon. Journalister arbeider med å formidle nyheter eller hendelser, i motsetning til en reklameskaper som informerer publikum om et konkret produkt, tjeneste eller kampanje. En kommunikatør derimot jobber ikke fullt så konkret, og oppgavene kan variere mellom å være interne og eksterne. Deres arbeid er mer basert på markedet og hvilken etterspørsel som finnes. Allikevel kan du si at en kommunikatør arbeider for kommunikasjon, både mellom bedriften og publikum, men også mellom medarbeiderne.

Dersom du skulle jobbe med medier og kommunikasjon i framtida, hvilken av disse tre bransjene ville du helst jobbet i – og med hva? Begrunn svaret! Og hvilken jobbe i mediebransjen ville du hatt minst lyst på? Hvorfor?

Personlig vil jeg jobbe som reklameskaper. Grunnen til det er at det gir meg så mye, både det å drive med markedsføring av et produkt, men også det å jobbe med mennesket. Psykologi er en stor del av dette yrket, og det facinerer meg veldig. Ved å arbeide med reklame vil du aldri få en arbeidsdag som er lik, og yrket handler i stor grad om utvikling. Kreativitet er absolutt det største nøkkelordet i denne sammenhengen. Det hjelper ikke å komme opp med en god ide, så lenge du ikke har evnen til å komme opp med flere ideer som alle er like unike. Det er selvfølgelig en stor utfordring, ettersom bedriftene ikke vil ha reklamer som allerede eksisterer, og hele poenget er å være nytenkende.

Når det kommer til hvilken av disse bransjene jeg har minst lyst til å jobbe i, må det nok være journalist. Jeg har ufattelig stor respekt for de menneskene som velger dette yrket. Grunnen til det er at du alltid må stå på egne ben. Det hjelper ikke å skjule seg bak noen andre enn deg selv når du har skrevet noe upassende. Det samme gjelder hvis det du skriver er uinteressant eller kjedelig, slik at avisen eller bladet får negativ oppmerksomhet. Man kan jo si at det samme gjelder for reklame bransjen, men her vil man alltid være et team, og det å jobbe sammen er en utrolig stor del av yrket. Det å jobbe under et konstant press, slik man gjør som journalist er ikke det helt ultimate for meg.

Besøk hos VG og Aftenposten

Mandag 21 november er herved kåret til den beste dagen på lang tid. Ikke bare det at jeg slapp tysk gloseprøve, men også besøket hos de to største avisene i Norge. Mange så frem til denne turen fordi de selv skal bli journalister, men dette gjelder da ikke for meg. Jeg synes journalistikk er et interessant tema, men ikke noe jeg har lyst til å jobbe videre med. Uansett var dette utrolig bra! Og jeg må innrømme at jeg i et kjørt øyeblikk så for meg, meg selv med notisblokk og penn farende rundt i det ganske land.

Besøket startet ihvertfall hos VG ti over ti. Jeg har bare vært utenfor huset før, ikke det at det var så veldig mye å snakke om det som var inni, men det var ihvertfall en heis som vekket alles oppmerksomhet. En heis som ga oss utenomjordiske assosiasjoner, enten det var romskip, «Wall-e» eller fallskjermhopping. Jada, jeg overdriver. Det var en glassheis. Punktum. Men den var morsom opplevelse, det kan ingen nekte for!

Det var den tiende etasjen vi skulle til, her måtte vi passere en kantine full av journalister med stirrende øyne før vi kom til det rommet vi skulle til. Her møtte vi en mann og en dame. Ja, jeg sier «mann» og «dame» fordi jeg ikke husker navnene, og nei, jeg tok ikke notater. Disse var ansvarlige for VG-nett. Det var i hovedsak mannen som snakket. Det var utrolig spennende!! Vi snakket om hva VG nett var og dens tilknytning til Norge. Det er den absolutt største nettavisen i Norge, uten mye konkurranse. Vi snakket også om hvilken betydning VG har i forhold til de sosiale mediene, spesielt Facebook, som har flere «fansider» av VG, enten det er «Fanthomas» eller «Svineinfluensa i Norge».

I tillegg til dette snakket vi en god del om Vær Varsom Plakaten, som er temaet vårt i mediefaget nå. Mannen spør: «Er det noen her i klassen som har blitt krenket, eller kjenner noen som har blitt krenket i media i forhold til Vær Varsom Plakaten?» Jo det har jeg!! Men jeg rakk ikke opp hånden for det. Hvorfor? Jeg vet ikke, redsel kanskje?

Jeg er ihvertfall som mange vet, (stolt) niese av klatreren Jarle Trå som i vår klatret uten oksygen til Mount Everest. Dette ble det masse dramatikk rundt, der livet han sto i fare. Men akkurat det trenger jeg ikke gå mer inn på. Greia er at han i denne tiden, men også i senere tid ble hengt ut i media. Dagbladet publiserte blant annet en ni siders artikkel + forsiden, som lovte leserne «Sannheten om Jarle Trå». Men sannheten var jo en helt annen. Dette var mildt sagt bullshit! Han har nå sendt en klage til PFU, og er du interessert kan du lese klagen her:
http://jarletraa.no/

Men nok om det. Vær Varsom plakaten er, for de som ikke vet det, en rekke regler som media skal følge i forhold til publisering av ting i offentligheten. Disse er delt inn i fire undergrupper; 1. pressens samfunnsrolle, 2. Integritet og ansvar, 3. Journalistisk adferd og forholdet til kildene og 4. Publiseringsregler. De er et utrolig viktig ledd mellom de som et medie og oss som lesere. Og det handler som VG-mannen sa, om tillit og troverdighet.

Vi ble også informert om den nye layouten som VG-nett skulle offentliggjøre dagen etter. Den var fin, bedre enn den som var før, men det var vel helst det som var meningen. Ellers har jeg ingen store planer om å ramse opp alt som ble sagt og gjort, for jeg vet at det er like kjedelig for meg, som for dere.

Da vi var ferdig på VG fikk vi en halvtimes pause før vi skulle til Aftenposten. Og når man da skal spise lunsj og forflytte seg fra den ene siden av byen til den andre, i tillegg til at det bøtta ned med regn, ble det en rask og usunn lunsj. Trenger ikke si mer enn 1,2,3 hamburgere. Jadda. Jeg var sulten. Og de kosta 10 kroner. Fint for meg, fint for dem.

Da vi kom til Aftenposten fikk vi se en bildeserie av en rekke store nyheter. Både nasjonale og internasjonale. Det var sykt. Den var klipt sammen slik at du hele tiden så tre bilder som raskt skiftet i takt med musikken. Den viste oss kontraster i verden enten det var ved hjelp av de store naturkatastrofene, doping, kroppsideal, eldreomsorg eller fattigdom. Det var brukt bilder som tok pusten fra en og musikken var så bra at man ble sittende igjen med åpen munn.

Deretter skulle vi alle leke journalister. Med da en understrekning på leke. Det var et fiktivt opplegg der man sammen med en gruppe skulle skrive artikler, hente informasjon, intervjue, poste på nett osv. Det var en blanding av å reise ti år tilbake i tid, samtidig som man reiste ti år frem. På mange måter følte jeg meg litt som et barn igjen, der jeg ble instruert av en flue. (Ikke spør...) Men allikevel var det veldig ekte, og man gikk jo rundt med en lommepc og tok intervjuer og viktige telefoner. Jeg synes det var et veldig bra opplegg, og jeg liker undervisningsmetoder der man er litt aktiv.

Så alt i alt kunne nok været kunne nok vært bedre, men ellers var dette en kjempe bra dag. Jeg har lært mye og fått et innblikk i hvordan det er å jobbe som journalist. I tillegg er det litt morsomt å vite hva de som sitter på andre siden av nettavisen tenker. At det faktisk er de vi møtte som poster nyheter på nyheter hver dag. Jeg personlig, leser jo VG nett flere ganger daglig, fordi jeg synes det er en flott miks av «gossip» og nyheter. Det er ikke tungt stoff, så du trenger ikke høy iq, eller en usedvanlig høy interesse for å forstå innholdet. (Selvironi er bra...) Så takk Helge for at du la gloseprøven til denne dagen, takk Hans Petter for at vi fikk dra og takk Thorbjørn som alltid er like morsom.

Synnøve

Tyv, jeg?

I boka (mediemøter 1) kan vi lese om opphavsrett i forhold til ulovlig nedlasting på nett. Internettet har gitt oss tilgang til programmer som ved få tastetrykk gir oss tilgang til musikk og filmer, og det helt gratis. Det er ikke til å legge skjul på at dette er et stort problem for musikk- og film bransjen. Ettersom dette har åpnet dører for allmennheten, har disse bransjene tapt store pengebeløper. Programvarene er heller ikke mulige å stanse. Og selv om folk gjerne kjøper en cd eller dvd i butikken, skal man ikke se bort i fra at disse også blir delt ut til alle og en hver. Industrien prøvde dermed å lage en sperre på innholdet, men ikke engang dette var nok for å stoppe hackerne. Vi ser også at musikkbransjen har prøvd å følge folket, ved å lage lovlige nedlastingsprogrammer. Her betaler man et liten sum på få kroner per sang, eller en litt større sum for en hel cd. Men ikke engang dette har fått flertallet over på den riktige siden av loven.

Det er ikke et avansert regnestykke å komme frem til at dette er en stor byrde for de som faktisk produserer film og musikk. Men i hvor stor grad snakker vi? Truer dette hele musikk- og film bransjen?

I følge Karmøy kulturskoles nettsider har nedgangen av salg av musikk stupt med 30% siden 1999. Enda mer skremmende er det at 12% av nedgangen skjedde fra i fjor til i dag. I praksis vil dette si tall mellom åtte og seksten milliarder kroner. Og det bare i Norge (!) På verdensbasis tilsvarer dette et minimumstall på 200 milliarder. Jeg vil ikke si at dette er en hundre prosent sikker kilde, men uansett setter den litt perspektiv på hvordan situasjonen er i dag. Og skal vi tro en spørreundersøkelse foretatt av ECON, gjelder dette også for filmindustrien. De kom frem til at det gikk tapt mellom 700 000 og 1 400 000 kinoseter i løpet av året 2007, og dette grunnet ulovlig nedlasting. Det samme gjelder for salg og utleie av DVD. Salget har gått ned med en prosent på mellom 2,5 – 5. Mens utleien har gått ned mellom 3,5 – 7%

Dette er høye tall. Store summer som industrien kunne brukt til å forbedre seg, og gi oss som seere bedre tilbud, for ikke snakke om bedre filmer og bedre musikk. Og dette vet vi! Det er vel ingen som har unngått å se den reklamen der de poster påstander som: You wouldn't steal a car. You wouldn't steal a handbag. Og fornuftige som de fleste av oss er, tenker vi selvfølgelig nei! Aldri i livet om jeg ville stjålet en bil! Og vi sitter der med god samvittighet helt til det står med store bokstaver: DOWNOADING PIRATED FILMS IS STEALING! Og det gjør ikke det hele noe bedre når det plutselig står DOWLOADING IS AGAINST THE LAW! Og PIRACY. IT'S A CRIME! Plutselig føler jeg meg liten og tråkket på. Kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har lastet ned noe? Nei.

Personlig laster jeg ned ganske mye. Sjeldent filmer, men en god del musikk. Limewire gjør det liksom så enkelt! Innen en halvtime er ipoden full med masse fersk musikk, uten engang at lommeboka har rørt seg. Og tenker jeg da på reklamen som ga meg klump i halsen og dårlig samvittighet? Nei. Jeg gjør dessverre ikke det. Og tro meg, denne reklamen har jeg sett sikkert to hundre ganger, og hver gang gir den meg et stikk i hjertet. Men hvorfor fortsetter jeg med det? Og hvorfor fortsetter resten av vennene mine, for ikke å snakke om Norge, og jordkloden? Ihvertfall nå som det kommer nye tilbud der man kan laste ned lovlig. Ta itunes for eksempel, der kan man laste den sanger til en pris av 8 kroner. Og hva er det? Vi bor i verdens rikeste land, og har ikke engang råd til å betale 8 kroner? Jeg føler meg flau. Men samtidig vet jeg innerst inne at jeg ikke kommer til å slutte.

Men hvorfor ikke? Hvorfor fortsetter mennesker, i alle aldre, å laste ned sanger og filmer som koster industriene milliarder på milliarder? Helt ærlig tror jeg dette er fordi vi ikke ser den store sammenhengen. For det er jo lille bare meg, ikke sant? Men mange bekker små, har ikke i dette tilfellet blitt en elv, men en foss. Og den er ustoppelig. Uansett hvor mange hjerner som prøver å sette en grense for disse programmene, tror jeg at det aldri kommer til å hjelpe. Jeg tror også at politiet kan arrestere så mange de bare har kapasitet til, uten at det vil ha noe å si. For det er et eller annet med dette tilbudet som gang på gang trekker interessen vår. Men hva? ALT. Det er gratis, det er lett og det beste av alt er at du slipper å bevege deg en centimeter! (Noe som er veldig praktisk når du bor over en halvtime unna nærmeste cd-butikk)

Synnøve.

De gales hus.

På fredag var det godt å sette seg ned med en film etter en lang og slitsom uke. Ettersom det ikke gikk noen filmer på tven og jeg trolig har sett alle dvdene mine minst fem ganger, var get'en en godt alternativ. Hovedsakelig består "mine opptak" av Hannah montana, H20 og J.O.N.A.S. Og de tilhører min søster, bare sånn at det er sagt ... Men innimellom disneychannels tragedier var det også noen filmer. Blant annet De Gales Hus. Personlig er jeg litt kritisk til norske filmer, men har hørt at denne har fått veldig bra kritikk, både fra filmanmeldere og venner. Så det var det valget mitt falt på!

Allerede tidlig i filmen vekket den oppmerksomheten min, og jeg vil si at det er en av de beste norske filmene jeg har sett noen gang. Bruken av humor og selvironi var helt fantastisk, og man fikk bare lyst til å le med de innlagte på Varden psykriatiske avdeling. For denne filmen, som tittelen røper, handler om et gale hus der vi møter forskjellige personer med forskjellige lidelser. Ut i fra tittelen var jeg litt redd for at det skulle være en film der man heller lo av, enn å le med, men dette var da ikke tilfelle.

Hovedpersonen, Aina, spilles av Ingrid Bolsø Berdal, og er en dame i tretti-åra som ikke vet helt hvordan, når eller hvem som gjorde livet hennes så meningsløst. Det ender uansett med at Aina kaster seg igjennom et butikkvindu for å prøve å ta livet av seg. Men dette går ikke helt som ventet, og istedenfor våkner Aina opp på en psykriatisk avdeling. Og i likhet med alle de andre er ikke Aina syk, bare sliten.

I løpet av de 103 minuttene filmen varer, blir vi kjent med alle de andre pasientene, i tillegg til de som jobber der og for ikke å snakke om legen. Hvis jeg skal trekke frem hovedtemaet, eller budskapet bak denne filmen vil det helt klart være selvironi. Det at vi alle har våre små eller store problemer som vi sliter med. Det å gjøre det beste av det, og ikke minst aldri aldri ta ting for gitt. I tillegg handler filmen mye om å komme seg på beina igjen, ikke sette seg ned når ting er vondt, men å kjempe mot! På grunnlag av dette vil jeg gi denne filmen en femmer!

Dersom du er interessert, finner du linken til traileren her:
http://www.youtube.com/watch?v=4PNYyz5C9_Q

Synnøve.